Mislighold av kontrakt?

Mislighold utgjør det objektive avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse. Utgangspunktet for å vurdere hvorvidt kontrakten er misligholdt, er å sammenligne den forventede ytelsen, tjenesten eller omstendighetene for oppfyllelsen med den faktiske oppfyllelsen som er avgitt. Mislighold kan knytte seg til både tidspunktet for oppfyllelsen, og de kvantitative eller kvalitative sidene ved det som ytes. I kontraktslovgivningen benyttes ofte begrepene forsinkelse og mangel som betegnelser for ulike former for mislighold.

Misligholdsbegrepet i norsk rett er formelt, dette innebærer at man karakteriserer et avvik fra kontraktsmessig oppfyllelse som et mislighold, selv om retten til å gjøre det gjeldende er avskjært. Det formelle misligholdsbegrepet står i kontrast til det funksjonelle misligholdsbegrepet, som innebærer at det ikke anses for å foreligge et mislighold, dersom det ikke kan påberopes.

For å kunne gjøre et mislighold gjeldende i form av misligholdsbeføyelser, altså rettigheter, kreves det at misligholdet ikke skyldes forhold på kreditors hånd. I dette ligger det at kreditors mottakelses- og medvirkningsplikt må være oppfylt. Dessuten må debitor ha risikoen for misligholdet, dette henger tett sammen med kreditorpliktene. Dersom disse ikke er oppfylt, vil risikoen som regel gå over på kreditor.

Risikoplasseringen beror på flere forhold, og vil ofte være regulert i bakgrunnsretten. Kjøpslovgivningen har egne regler som knytter risikoens overgang til leveringen av varen. Risikoovergangen blir dermed avgjørende for mangelsvurderingen. Ved forsinkelse vil ikke misligholdet kreve en inngående risikobedømmelse.

Gulating lagmannsrett har i sak (LG-2019-62743) som gjaldt overdragelse av aksjemajoritet vurdert hvorvidt det forelå en mangel ved aksjepostene og virksomheten som kunne begrunne krav om prisavslag. I den anledning ble det uttalt som følger:

Avvik mellom opplyst og faktisk status for et eller flere av de enkelte underliggende forhold i virksomheten vil dermed ha betydning, men ikke nødvendigvis være avgjørende i vurderingen av om virksomheten som et hele, og dermed også den overdratte aksjeposten, er mangelfull. Det vil også avhenge av omstendighetene hvilket utslag, om i det hele tatt, et avvik mellom kontraktsmessig og faktisk status for et underliggende forhold vil ha på fastsettelsen av prisavslaget.

Den praktiske tilnærmingen til mangelsvurderingen vil imidlertid måtte utgangspunkt i de underliggende forhold i virksomheten som anføres å avvike fra det som var avtalt. Dette innebærer i praksis en to-leddet vurdering. Først vurderes de anførte enkeltforhold. Deretter, dersom et eller flere av enkeltforholdene kan anses som mangelfulle, vurderes om disse enkeltvis eller samlet medfører at virksomheten som sådan er mangelfull. […]

Ved bedømmelsen av om aksjeposten er mangelfull, skal «tidspunktet da risikoen går over på kjøperen legges til grunn», jf. kjl. § 21, jf. § 13. Lagmannsretten finner at det relevante tidspunktet i denne saken er da aksjeposten ble overdratt med endelig virkning til kjøper gjennom sluttseddel signert 18. november 2011, siden det er da kjøper får fulle eierrettigheter til aksjene og derigjennom tilgang til virksomheten. Kjøper må dermed sannsynliggjøre at mangelen forelå allerede på dette tidspunktet, selv om den først ble synlig senere.

Dommen illustrer hvordan en misligholdsvurdering i tilknytning til en ytelses kvalitative side foretas, og viser at risikoens overgang er sentral for mangelsvurderingen.