Forsinkelse

Ved forsinkelse vil avtalte frister mellom partene være avgjørende. Dersom dette ikke kan fastslås, vil man ofte falle tilbake på bakgrunnsrettens skjønnsmessige frister.

Høyesterett har i to sentrale dommer innenfor forbrukerentrepriserett tatt stilling til hvorvidt et oppdrag var forsinket. Høyesterett begynte i begge tilfellene med å vurdere hvorvidt det var fastsatt en frist mellom partene, jf. Rt. 2011 s. 670 (Nye Major) og Rt. 2011 s. 679 (Kruses gate).

I Rt. 2011 s. 670 (Nye Major) tolket Høyesterett avtalen og omstendighetene for avtalen omstendelig, før det ble konkludert med at den ikke kunne tas til inntekt for at det var fastsatt noen frist:

Når det, som i dette tilfellet, ikke finnes noen omforent forståelse av avtalen mellom partene, er utgangspunktet som nevnt tolkning på grunnlag av alminnelige avtalerettslige regler. Det grunnleggende spørsmål blir da hva man kan utlede av en alminnelig språklig forståelse av ordlyden. Ved denne vurderingen skal det legges vekt på hvordan forbrukeren hadde grunn til å oppfatte det, slik forarbeidene fremhever.

I alminnelig språkbruk innebærer formuleringen om at man «tar sikte på» ferdigstillelse innen et visst tidspunkt, at man ikke er sikker på, og følgelig heller ikke lover, at ferdigstillelse vil skje innen dette tidspunkt. Jeg kan ikke se at forbrukere generelt kan forventes å oppfatte en slik formulering på noen annen måte.

[…]

I likhet med lagmannsrettens flertall mener jeg at ordlyden entydig tilsier at selgeren ikke har bundet seg til ferdigstillelse innen utgangen av 2007. Den såkalte uklarhetsregelen kommer derfor ikke til anvendelse.

Kontraktens punkt 8 lest i sammenheng taler for øvrig også for at selgeren ikke har forpliktet seg til ferdigstillelse innen et bestemt tidspunkt.

 Retten vurderte så om bakgrunnsretten, bustadoppføringslova § 10 (3), tilsa at oppdraget var forsinket.

Bestemmelsen i § 10 tredje ledd taler om at arbeidet skal ha «rimeleg framdrift» og skje «utan unødig avbrot». Dette er ikke naturlige uttrykksmåter for å beskrive et kontrollansvar. Et kontrollansvar er i utgangspunktet et objektivt ansvar som selger kan unnslippe hvis forsinkelsen skyldes omstendigheter som ligger utenfor hans kontroll, og som han rimeligvis ikke kunne regne med da avtalen ble inngått, og heller ikke med rimelighet kunne ha unngått eller overvunnet. Jeg viser i denne forbindelse til formuleringen i § 11 første ledd bokstav c om selgers krav på tilleggsfrist, som i motsetning til § 10 tredje ledd er formulert som en kontrollansvarsregel.

[…]

Det er nok så at når arbeidet med prosjektet tar lengre tid enn planlagt, og lengre tid enn vanlig for slike prosjekter, vil dette kunne være et moment i vurderingen av om det foreligger brudd på § 10 tredje ledd. Men det må likevel foretas en konkret vurdering av om fremdriften rent faktisk har vært urimelig treg, eller om det har vært unødige opphold. Som nevnt har de ankende parter ikke anført konkrete holdepunkter for at det forholder seg slik i dette tilfellet. Jeg kan da ikke se at de kan få medhold i sin subsidiære hovedanførsel.

Retten fant at den skjønnsmessige regelen ikke tilsa at oppdraget var forsinket. Dette henger tett sammen med at lovens frist i stor grad beror på en konkret vurdering av hvorvidt subjektive elementer har medført en stagnert fremdrift.