Erstatning i kontraktsforhold

Erstatning i kontraktsforhold fordrer i tillegg til de alminnelige erstatningsvilkårene, at det foreligger et mislighold av kontrakten. De alminnelige vilkårene innebærer at det må foreligge økonomisk tap, ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng.

Ansvarsgrunnlag vil kunne foreligge både på subjektivt og på objektivt grunnlag. En viktig forskjell mellom de ulike ansvarsgrunnlagene, er at det subjektive ansvaret også omfatter indirekte tap, mens det objektive ansvaret kun gir dekning for direkte tap.

Det subjektive ansvaret, culpaansvaret, er det alminnelige ansvarsgrunnlaget i norsk erstatningsrett, jf. Rt. 2004 s. 1887 (Multiconsult), og er lovfestet i blant annet kjøpsloven §§ 27 (5) og 40 (3) bokstav a. Det vil typisk anses for å foreligge subjektiv skyld, dersom realdebitor «kunne og burde» ha handlet annerledes.

Det er to grunnlag for objektivt ansvar. Det første er et rent objektivt ansvar med unntak for force majeure, mens det andre er et objektivt ansvar med fritaksmuligheter, ofte kalt kontrollansvaret. Sistnevnte er svært utbredt i kontraktslovgivningen, og innebærer at selgeren går klar for ansvaret, dersom hun «godtgjør at forsinkelsen skyldes hindring utenfor hans kontroll som han ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden eller å unngå eller overvinne følgene av», jf. kjl. § 27 (1), avhl. § 4-5, buofl. § 19, hvtjl. § 28 og husleieloven § 2-13.

Kriteriene passer ikke like bra for mangler, jf. Rt. 2004 s. 675 premiss 51, men det sentrale er at kriteriene skal bedømmes strengt. Kontrollansvaret skal likevel ikke være strengere enn det rent objektive ansvaret med unntak for «force majeure». Det var ment å nyansere dette ansvaret. Dermed må det være slik at tilfeller av «force majeure» tilsvarer fritak ved kontrollansvaret. Begrepet «force majeure» er definert som en «utenfrakommende, ekstraordinær og for selgeren upåregnelig omstendighet» (Hagstrøm, 2011, s. 113).

Det kreves også adekvat årsakssammenheng. I dette ligger det at det må være årsakssammenheng mellom misligholdet og det økonomiske tapet. Utgangspunktet er full tapsdekning i norsk rett, jf. Rt. 2004 s. 1887 (Multiconsult). Samtidig er kravet til adekvat årsakssammenheng i praksis forstått som en begrensning av dekningen av tapet til de kostnader og utgifter som knytter seg til den positive kontraktsinteressen. Positiv kontraktsinteressen innebærer en dekning som skal sikre at parten blir stilt som om kontrakten ble oppfylt korrekt.

Kravet til adekvans innebærer nok en begrensning i tapsdekningen, slik at det kun er de tap som selgeren «kunne ha forutsett som en mulig følge av kontraktbruddet» som omfattes, jf. kjl. § 67 (1) 2. punktum. Dette er tradisjonelt oppfattet som et krav om at tapene er påregnelige.